e-media

Foredrag for Mosseregionens Seniorhøyre tirsdag 5. februar 2019

JAN TOLLEFSEN - publisert 6.2.2018

Vi som har levd en stund i dette landet, og det gjelder både dere og meg, tilhører verdens mest avislesende generasjon. I nesten hele vår levetid har Norge toppet statistikken over flest solgte papiraviser per innbygger. Sånn er det ikke lenger. Betyr det at alt var bedre før? Det betyr i alle fall at alt var enklere før. De som ga sin stemme til Einar Gerhardsen på 50- og 60-tallet, og som abonnerte på Arbeiderbladet, og de som stemte på Jon Lyng og foretrakk Aftenposten, visste hva de fikk. De var trygge på avsenderen, og på vinklingen. I tillegg var de trygge på at avisen var redigert etter redaktørplakatens idealer. Helt siden opplysningstiden har pressens idealer ligget fast: Meninger skal være frie, fakta skal være hellige. I dag vet stadig færre hvem avsenderen er. Flere og flere henter sin informasjon utelukkende fra formidlere som har helt andre idealer enn redaktørplakaten. Fakta og meninger blandes sammen til en salig suppe.

 

JanTollefsen2017Jeg skal ikke bruke mange minutter på avishistorien. De fleste av dere kjenner den. Flertallet av dagens aviser ble etablert for mer enn hundre år siden og gjerne av idealister som brukte avisen til å skaffe seg makt og innflytelse i samfunnet. Etter hvert ble avisene tilknyttet politiske partier, men på 70-og 80- tallet ble partipressebegrepet vurdert som en hemsko, og vi fikk en form for avideologisering. Avisene kvittet seg med partitrøyene, men de beholdt sine publisistiske plattformer. Det siste er viktig. Samtidig dukket det opp nye eiere som for eksempel industriselskapet Orkla, som i løpet av en knapp 20-årsperiode etablerte seg som en stor aktør i lokalavismarkedet. Og det startet med Moss Avis i 1985.

De nye aviseierne var ikke opptatt av lederspalten, men av bunnlinjen. På slutten av 90-tallet nådde krigen om lokalavismarkedet mellom Orkla og A-pressen nye høyder, ikke minst i Østfold. I løpet av få måneder ble Fredriksstad Blad, Moss Avis, Moss Dagblad og Demokraten syvdagersaviser. Vi lagde søndagsaviser som isolert sett var dømt til å bli tapsprosjekter, og det ble de da også. Moss Avis holdt det gående i nærmere 11 år. Hensikten var å vinne papiraviskrigen. Alle vet hvordan det endte. I dag eier A-pressen, som i mellomtiden har byttet navn til Amedia og som eies av Sparebankstiftelsen DNB, så godt som alle landets lokale mediehus. Gamle borgerlige aviser som Moss Avis, Fredriksstad Blad og Drammens Tidende lever godt under samme eierparaply som sosialdemokratiske fanebærere som Telemark Arbeiderblad og Romerikes Blad, vel og merke med vidt forskjellige publisistiske plattformer. Og bare for å ha nevnt det. Arbeiderbladet, som i våre dager heter Dagsavisen, eies av Mentor Medier som først og fremst gir ut Vårt Land, som mer eller mindre oppfattes som talerør for Kristelig Folkeparti.

Dette bryr ikke eierne seg om. De bryr seg bare om bunnlinjen, men den er til gjengjeld blitt en betydelig større utfordring. Den digitale revolusjonen har rasert mediebedriftenes bunnlinjer.

Derfor er det nødvendig å plage dere med noen få faktaopplysninger. De siste fem årene har avisene hatt et annonsefall på nesten 40 prosent. Fra 2013 til 2017 falt avisenes driftsinntekter med til sammen 2,8 milliarder kroner, ifølge tall fra Medietilsynet. Og det er all grunn til å tro at inntektene fra papiravisene kommer til å gå ytterligere ned i årene fremover. Samtidig er det lite sannsynlig at utviklingen i de digitale inntektene kan kompensere for fallet. Dermed blir ytterligere kostnadsreduksjoner nødvendig dersom avisene skal opprettholde lønnsomheten. Og stikkordet er nettopp kostnadsreduksjoner. Paradoksalt nok hadde norsk avisbransje i 2017 det beste driftsresultatet siden 2011, på nesten 900 millioner kroner, stadig ifølge tall fra Medietilsynet. Da kan jo redaktørene saktens spørre om ikke eiernes fokusering på bunnlinjen er en større utfordring enn tidligere tiders fokusering på lederspalten.

Det er selvsagt mange fasetter i dette regnestykket. Ikke minst er det gledelig at avisene i stadig større grad lykkes med å ta betalt for den digitale journalistikken. Og det er også helt nødvendig. Da papiret ennå var toneangivende, hentet abonnementsavisene 70 prosent av sine inntekter fra reklamemarkedet. Abonnentene bidro med 30 prosent. I dag er det omvendt, selv om det norske reklamemarkedet har holdt seg stabilt på rundt 20 milliarder kroner de fem siste årene. I løpet av denne perioden har globale selskaper med Facebook og Google i spissen, mer enn tredoblet sine annonseinntekter fra det norske marked, mens avisene har mistet tilsvarende beløp. Tapte inntekter er kompensert med kraftige stillingskutt, etter hvert også i redaksjonene. I 2008 var det 9739 registrerte medlemmer i Norsk Journalistlag. Ved utgangen av 2017 var medlemstallet redusert med 1720 til 8019. Og nedgangen fortsetter.

Mens nyhetsredaksjonene i landets mediehus nedbemanner for å tilpasses synkende reklameinntekter, øker tallet på profesjonelle informatører, eller samfunnspåvirkere. Og det er ikke bare dagligvarekjeder, banker og oljeselskaper som ansetter profesjonelle informasjonsrådgivere. Betegnelsen spinndoktor er for lengst gått inn i dagligtalen. Og hvor mange politikere har ikke gått over i rådgiverjobber gjennom selskaper som First House etter avsluttet politisk karriere. Dette er en vekstbransje, og jobben består i å formidle subjektiv informasjon og sette dagsorden.

De siste femten årene har det foregått en enorm overføring av makt fra mediene til kildene, både kommersielle, private, organisasjoner og staten. Stadig mer av definisjonsmakten er plassert hos ulike særinteresser og makthavere. Informasjonsstaben i en offentlig etat eller en mellomstor bedrift, er nå like stor eller større enn mange av nyhetsredaksjonene i landets større medieforetak. I gamledager – og de er ikke veldig gamle heller, så var det journalister som formidlet politiske beslutninger, og som i alle fall forsøkte å sette dem inn i en kontekst. I dag går det bare noen sekunder før beslutningene er videreformidlet, og det er politikerne selv, eller deres rådgivere, som gjør det, via twitter eller Facebook, og som bestemmer fargen på innpakningspapiret. De setter dagsorden, slik de ønsker at den skal være.

Twitter ErnaSolberg

Men hva skjer når det ikke lenger er noen igjen til å stille de kritiske spørsmålene? Uten å bli for høytidelig, tar jeg sjansen på å sitere et par setninger fra Vær Varsom-plakaten. Her står det at pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk, og at pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Det står også at den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.

Et par ferske eksempler. I fjor høst bekreftet Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik at hun var blitt sammen med Kristian Skard, tidligere politisk journalist i Dagens Næringsliv, og en ikke hvilken som helst journalist. Han var blant annet en av de sentrale journalistene bak avsløringene som førte til at Trond Giske gikk av som nesteleder i Arbeiderpartiet. Skard sluttet selvsagt som journalist og meldte overgang til PR-byrådet Try Råd. En helt ryddig handling i tråd med vær varsom-plakatens grunnregler. Det samme skjedde med VGs profilerte politiske kommentator Frithjof Jacobsen, som innledet et forhold til stortingsrepresentant Jette Christensen fra Arbeiderpartiet. To roller som selvsagt ikke lar seg kombinere i redaktørstyrte medier. Men hva med alle meningspåvirkere som opererer under redaktørplakatens radar, og som daglig overøser oss med påstander?

Det er viktig å være klar over at avisredaksjoner drukner i henvendelser fra personer og organisasjoner som ønsker å spre sitt budskap. Kjøreregel nummer en er at alle tipsere har et motiv, og at det ikke alltid er like edelt. En-kilde-journalistikk er et skjellsord i bransjen, men det tar tid og det krever årsverk å dobbeltsjekke selv de enkleste detaljer. Spørsmålet er om samfunnsoppdraget kan ivaretas av stadig færre journalister? Noen mener sågar at vi står midt i et paradigme-skifte der uavhengig nyhetsformidling og fri debatt ikke lenger er et mål i seg selv, men bare nisjer i et enormt informasjons- og underholdningsmarked.

Dette får være nok bakgrunnsinformasjon. Så til dagens tema, som jeg har fått beskrevet i en mail fra dere. Og han er ikke snau i sin beskrivelse av situasjonen. Jeg siterer: «Temaet er vår nye medievirkelighet med avisdød, nyhets- og meningsspredning på nett uten redaksjonsansvar med løgner og utskjelling, hat og skandaler. Er avisdøden nær? Får vi en ny presseverden med løgn og fake news? Er informasjonssamfunnet til å stole på? Dukker læreguttene fra Goebbels opp?»

Intet mindre!

La det være sagt med en gang. Det er enklere enn noensinne å bedrive organisert vranglære. Det er naivt, tidvis farlig og direkte uansvarlig å tro på alt vi leser. Personlig kildekritikk er en nødvendig forutsetning dersom vi skal bedrive meningsutveksling i tråd med opplysningstidens idealer, at meninger skal være frie og at fakta skal være hellige. Men personlig kildekritikk er en krevende øvelse. Og den blir stadig mer krevende!

Nå er ikke falske nyheter et nytt fenomen. Helt opp til vår tid er det eksempler nok på regimer som sensurerer alt som kommer på trykk. For totalitære ledere er det uopplyste eneveldet en velsignelse. Propaganda har tilhørt politikken siden tidenes morgen. Det skremmende i vår tid er at de mektigste politikerne slipper unna med det.

De fleste av oss som har levd en stund, forbinder organisert propaganda med regimet til Adolf Hitler. Han hadde til og med sin egen propagandaminister, Joseph Goebbels, som er blitt tillagt sitatet om at hvis en løgn repeteres ofte nok, blir den til slutt en sannhet. I dag kan vi bytte ut ordet løgn med ordet påstand. Og den behøver ikke å gjentas veldig ofte for å bli fremstilt som et faktum, særlig ikke når målgruppen er meningsfeller. Algoritmer påvirker hverdagen vår i stadig større grad. Algoritmer brukes til å skreddersy budskap til bestemte målgrupper, først og fremst av reklamebransjen, men i stadig større grad av meningspåvirkere. Alle brukere av internett opplever at dersom de for eksempel leter på Google etter et hotell i London, så tar det bare noen sekunder før hotellannonser skreddersydd for deg, popper opp, både på Google og ikke minst på Facebook og andre internettsider. Det er for så vidt til å leve med for folk flest, men tro bare ikke at dette er en vennligsinnet service fra Google.

En amerikansk universitets-studie viser at individuelt rettet annonsering kan gi opp til 63 prosent flere klikk på annonser, og opp til 1 400 flere salg som resultat av konkrete reklametilbud på Facebook, når produkt og reklametilbud tilpasses forbrukerens personlighetstrekk. Da er det til å begripe at tradisjonelle annonser i papiraviser stadig taper terreng.

Kommersiell reklame er en side av saken. Langt verre er det når våre personlige preferanser kartlegges og brukes i ren meningspropaganda. Her dukker begrepet stordata, eller «Big Data» opp. Enkelt fortalt er stordata de digitale sporene vi etterlater oss, både på og utenfor nettet, hver gang vi foretar oss noe. Hver gang vi bruker et betalingskort. Hver gang vi søker på nettet. Hver gang vi foretar oss noe med mobilen i lomma. Hver gang vi trykker på «liker» på Facebook. Alt blir lagret, særlig «liker» på Facebook.

Når datainnhenting settes i system, basert på modeller for personlighetstrekk, skreddersys politiske budskap beregnet på hver enkelt av oss. Stordatafirmaet Cambridge Analytica kom for alvor i fokus i den amerikanske valgkampen da Donald Trump ble valgt til president. Jeg kan anbefale dere å lese en artikkel som ligger på NRK beta på nett med overskriften Dataene som snudde verden på hodet. Gå på Google og tast inn overskriften, så finner dere artikkelen. Den beskriver bruken av stordata i politisk kommunikasjon. Det er skremmende lesning. Blant annet kan dere lese om psykolog Michal Kosinski som har utviklet en metode for å analysere folk ned til minste detalj basert på Facebook-aktiviteten deres.

Jeg kan selvsagt ikke påstå at Cambridge Analytica var tungen på vektskålen i det amerikanske presidentvalget, men tanken ligger snublende nær. Og sannsynligvis har vi bare sett starten på bruken av stordata i politisk kommunikasjon. De fleste av oss er helt ukritiske brukere av nettgiganter som for eksempel Google og Facebook, og selv om det er vesentlig enklere å shoppe dataopplysninger i USA enn i Norge, så legger vi igjen nok spor til å bli målgrupper for fake news, eller for å si det på en annen måte; nyheter som er tilpasset vår personlighet – og som vi derfor kjøper ukritisk.

Nå lover Facebook kamp mot falske nyheter foran EU-valget. Nettgiganten har allerede styrket innsatsen for å fjerne falske brukerkontoer, strupe spredningen av falske nyheter og tatt grep mot uærlige aktører, skriver selskapet i en pressemelding. Og nå vil Facebook gjøre enda mer. I mars lanseres et nytt verktøy som skal bidra til å forhindre utenlandsk innblanding i valget til nytt EU-parlament. Samtidig skal politisk reklame på Facebook merkes bedre, og politisk reklame skal kun tillates fra autoriserte aktører som Facebook kjenner identiteten til. Facebook varsler også nye tiltak mot falske nyheter, med strengere kontroll og mer faktasjekk.

Teknologirådet i Norge mener de politiske partiene bør gå sammen om å lage felles spilleregler for bruk av persondata og sosiale medier i valgkampen. Direktør Tore Tennøe i Teknologirådet sier det på følgende måte: «Problemet med den digitale valgkampen er at potensialet for manipulasjon øker kraftig, samtidig som skillet mellom reklame og meningsytringer viskes ut.»

Valgkampen Teknologiradet

Teknologirådet kommer med fire forslag til nye spilleregler:

Politiske partier bør merke annonser på nett og i sosiale medier med hvor mye penger som har blitt brukt og hvorfor man får reklame.

Partiene bør avklare hvilke typer data det er greit å bruke for å målrette politisk reklame og hvor mye penger man kan bruke til dette.

Politiske reklamer bør lagres i et arkiv og det bør innføres datarevisjon.

Det oppfordres til samarbeid med Facebook og Google.

Det skumle ordet i denne forbindelse er microtargeting. Mens de valgkamper vi kjenner fra få år tilbake rettet seg mot brede målgrupper, er dagens og morgendagens valgkamper rettet mot individer. Og det skjer uten at vi er klar over det. Risikoen for manipulasjon øker.

Heldigvis er det meste som serveres i norske medier knyttet opp til redaktørstyrte merkenavn, basert på fakta som holder mål. Det er på nettet, og da først og fremst i de såkalte sosiale mediene at nyhetsanarkiet florerer. Det er her påstander blir til sannheter. Det er her likesinnede kan inspirere hverandre til å tro på hva som helst. Det er her kildekritikk er helt nødvendig.

Et åpenbart problem er det faktum at unge mennesker i stadig mindre grad abonnerer på aviser. Og da tenker jeg ikke på tradisjonelle papiraviser som snart ikke har en abonnent under 60 år, men redaktørstyrte merkenavn på nett. Enn så lenge har det vært mulig å holde seg noenlunde oppdatert ved å klikke seg inn på nyheter som befinner seg utenfor betalingsmurene, men murene blir stadig tykkere og høyere, og da er veien over til de sosiale medienes forunderlige verden faretruende kort.

Det er faktisk sånn at NRK seiler opp som en av de store favorittene blant nettavisene, fordi den er gratis fra a til å. Eller kanskje ikke gratis, men forhåndsbetalt gjennom NRK-lisensen, som akkurat nå befinner seg i den politiske sementblanderen for å gjøres mer fremtidsrettet, som det fremgår av den mediemeldingen som regjeringen snart legger frem. Poenget er blant annet at NRK-lisensen er knyttet opp mot husholdningenes lineære bruk av fjernsyn (de som ser på direkte-TV), mens stadig flere ser på TV via nettet, og dermed kan de se NRK gratis. Dette er selvsagt en gammeldags og uholdbar situasjon. De store mediekonsernene, med Schibsted i spissen, mener at NRK av konkurranseårsaker bør begrense sin virksomhet på nettet. At NRK først og fremst bør konsentrere sin aktivitet om radio og TV. Dette er et synspunkt Medietilsynet ikke deler. Tilsynet tror ikke at de kommersielle mediene blir mer konkurransedyktige ved at NRKs rolle som allmennkringkaster svekkes. Jeg skal ikke bruke tid på mediemeldingen, men det er ingen overdrivelse å konstatere at den blir en av vårens varmeste poteter i stortingssalen. Blant de mediepolitiske punktene i regjeringsplattformen som ble forhandlet frem i midten av januar, finnes det flere setninger om NRK som opposisjonen ikke bifaller. Det står blant annet at det skal arbeides for at NRK i minst mulig grad svekker aktivitetsgrunnlaget til medier som henter sine inntekter i markedet. Arbeiderpartiets mediepolitiske talsmann, Trond Giske, frykter at NRK i så fall reduseres til en smal nisjekanal for spesielt interesserte.

sosiale medierSelvsagt representerer sosiale medier også et tilskudd til demokratiet. Mange mener at de gammeldagse redaktørene hadde for stor makt, og at meningsmangfoldet til tider ble kneblet. Mulig det. Allikevel er det et tankekors at selv om vi aldri har hatt flere debattflater å boltre oss på enn nå, så er selve debattklimaet i ferd med å bli debattens verste fiende. For å sitere direktør i stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, i en kronikk i Aftenposten søndag 6. januar: «Trusler og trakassering innskrenker og utarmer ytringskulturen i praksis, fordi gode folk ikke orker å delta lenger.» Jeg vil absolutt anbefale kronikken til Åmås. Han tar utgangspunkt i det han omtaler som den overspente alarmismen som primært finnes i de uredigerte debattflatene, på sosiale medier og i ensaks nisjemedier som Resett, Document og Rights.no, og hvor resultatet ofte er totalt forutsigbare diskusjoner der det ikke er noe å hente, og hvor kaskader av trusler og trakassering rammer både politikere og vanlige debattanter. «Flere har tydeligvis begynt å tro at ensporede ekkokamre og enøyde ekkomedier gir et representativt bilde av Norge. Men den veldig store midtbanen finnes fortsatt, mellom skyttergravene», skriver Åmås blant annet.

BBMHer i byen er det sikkert mange som kjenner seg igjen, ikke minst i en opphetet og for lengst avsporet samferdselsdebatt hvor du skal vokte deg vel for å stikke frem hodet. Der brukes det ikke bare ord. Det brukes øks!

Og mens jeg er i gang med sitater. I Dagbladet 28. desember, og det er allerede blitt i fjor, sa Erna Solberg at «heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser ofte annerledes ut.», ifølge Solberg. Og godt er det.

Forleden stengte Nettavisen, som den andre av de store riksavisene – Dagbladet gjorde det i 2016 – det såkalte kommentarfeltet med umiddelbar virkning. Årsaken er i hovedsak at avisen ikke lenger opplever kommentarfeltet som noe positivt. Istedenfor å bidra konstruktivt til debatten, er det stadig flere som ender opp med å kalle hverandre for idioter. Ifølge Nettavisens nyhetsredaktør er det to leire som begge uttrykker misnøye med avisens politikk. De som liker å trolle, og som mener redaksjonen modererer for mye og kaller redaktørene for «puddinger» fordi de ikke tillater at folk kaller hver andre for rasister, idioter og landsforrædere, og de som ønsker en edruelig debatt og mener at avisen moderere for lite.

La meg avslutningsvis forsøke å besvare noen av spørsmålene.

fake newEr vi i ferd med å få en ny presseverden med løgn og fake news?

Enn så lenge skjer det bare i ytterkantene av den virkeligheten de fleste befinner seg i. Vi kan fortsatt sette oss ned med vår morgenavis, enten på papir eller i nettversjon, i visshet om at det som presenteres som fakta, faktisk er sant. Men da vel og merke dersom vi holder oss til redaktørstyrte merkevarer. Vi kan selvsagt være uenig i journalistens vinkling, men sånn har det alltid vært. Velger vi utelukkende å oppdatere oss via sosiale medier, er det imidlertid all grunn til å rope varsko.

Vi kan også trygt følge nyhetsdøgnet i radio og TV uten å bli pådyttet fake news. Redselen for å bli slått i hartkorn med Donald Trump har til og med resultert i at flere seriøse nyhetsmedier har avviklet den gamle aprilsnarr-tradisjonen.

Er informasjonssamfunnet til å stole på?

I det store og hele vil jeg svare ja, men vi må aldri glemme at informatørene i hovedsak er betalt for å selge inn et spisset budskap. Nøytral informasjon er det knapt nok plass til i en tabloid hverdag. Det er snart bare kalenderen som ikke er gjenstand for fakta-diskusjon. Og finnes det egentlig en sannhet der ute? Ikke minst er den pågående ulvedebatten et av mange eksempler på at kampen om eierskap til sannheten er en krevende øvelse. I den forbindelse er det nødvendig å nok en gang minne om bruken av stordata i politisk kommunikasjon. De som ønsker å vinne vår tillit, snur ofte informasjonskappen etter vinden. De vet hvilke «likes» vi foretrekker på Facebook. Og de bruker sin viten rått. De har kun ett mål, å vinne flest mulig tilhengere av det budskapet de er betalt for å formidle.

Er avisdøden nær?

Det er mange som har spådd papiravisen en snarlig død, men enn så lenge lever de aller fleste i beste velgående, simpelthen fordi eierne stadig tjener penger på å gi dem ut. Men vi skal være klar over at papiravisen for lengst har endret karakter. I gamle dager het det avishus, i dag heter det mediehus, og det er ikke papiravisen men nettkanalene som i større og større grad produserer nyheter. For å spare penger på en kostbar trykke- og distribusjonsvirksomhet, får papiravisene stadig tidligere deadline. Det tidløse stoffet havner i papir. Nyhetene tilhører nettet, rett og slett fordi nyhetsdøgnet har 24 timer. Dessuten er det et uomtvistelig faktum at papiravisleseren blir eldre for hvert år som går. Det er ingen rekruttering å snakke om i rekkene. Papiravisleseren tilhører også et alderssegment som reklamekjøperne i liten grad bryr seg om. De eldre har det meste – og bytter de bil så holder de seg til samme merke. Har du kjørt Volvo i 40 år så bytter du ikke til Opel. Og med dagens motetrender er det knapt mulig for seniorsegmentet å kjøpe ny dress. Den uunngåelige kroppsforvandlingen fra konkav til konveks er lite vektlagt i moteindustrien. Og på sikt kan ikke papiravisene leve av annonser fra butikkjeden Et enklere liv og hjelpemiddelsentralen.

Om læreguttene fra Goebbels dukker opp? De har for lengst dukket opp, og de har betydelig bedre virkemidler enn Goebbels hadde. Spørsmålet er vel heller om ikke Goebbels ville ha blitt læregutt i dag.

La meg også si et par ord om såkalte konspirasjonsteorier, som til stadighet dukker opp nettet, for eksempel på Youtube, hvor ungdom henter mye av sin informasjon. Her kan vi lese at jorda er flat, at Elvis lever, eller at amerikanerne aldri gikk på månen i 1969. I en NRK-reportasje i forrige uke, uttalte Sjur Aaserud, som jobber som historielærer ved Ulsrud videregående skole, at han flere ganger har vært nødt til å ha samtaler med elever om historier og konspirasjonsteorier de har funnet på internett. Han er spesielt bekymret over hvor kort veien er fra tullevideoer til alvorlige konspirasjonsteorier. Kunnskapsminister Jan Tore Sanner deler Aaseruds bekymring. Han sier blant annet at det ikke er tvil om at konspirasjonsteorier og falske nyheter blir spredd på internett, og at det er helt nødvendig å gi elevene opplæring i kritisk tenkning og kildekritikk.

En verden i store endringer.

To revolusjoner sammenfalt på 1950-tallet.
Matematikere, inkludert Claude Shannon og Alan Turing, viste at all informasjon kunne kodes av binære sifre, kjent som bits. Dette førte til en digital revolusjon drevet av kretser med av-på-brytere som behandlet informasjon.
Samtidig oppdaget James Dewey Watson og Francis Crick hvordan instruksjoner for å bygge hver celle i alle former for liv er kodet av fire-bokstavers sekvensene av DNA.
Dermed startet en informasjonsalder basert på digital koding (0100110111001 ...) og genetisk koding (ACTGGTAGATTACA ...). Strømmen av historie akselereres når to elver samles.

e-verden
oversikt - om e-politikk
blogg
forside

Population cartogram WorldWorld population in 2018

Our World in Data

MediaBiasFactCheck

America - USA

Europa - Norge

Aviser - tidsskrifter

Aftenposten


Frilansere

Differ Media


Podcast

mest populære norske podcast